20.04.2026

Bli kjent med oversetter Kine Unhjem!

Kine oversetter Heksehatt-atelieret fra japansk til norsk. Hun er veldig interessert i lydord og har til og med skrevet en masteroppgave om oversettelse av lydord i manga. Her forteller hun hva hun synes er mest spennende med det japanske språket og med manga.

Hva er det morsomste med å oversette fra japansk til norsk?

- Jeg tror det morsomste er å få oversette japanske lydord til norsk. Japansk er et språk med mange onomatopoetikon (ord som hermer etter lyder fra f.eks. dyr eller gjenstander), og du finner dem overalt, ikke bare i tegneserier. Disse lydordene er brukt mye i japansk dagligtale, og det kan gi en ekstra utfordring når man oversetter til norsk – et språk der lydord ofte er låst til bøker og tegneserier for barn. Det er veldig vanlig at man ikke har et tilsvarende lydord på norsk, og da må man gjerne være litt kreativ – noe jeg synes er gøy.

… og det mest utfordrende?

- Det mest utfordrende er kanskje å komme over kanji (kinesiske skrifttegn) eller kombinasjoner av disse som du ikke har sett før og må slå opp. Noen ganger kan forfatteren bruke andre kanji enn det som er normalt, gjerne for å få frem en viss stil eller ekstra betydning i ordet. Det har skjedd før at jeg må gå flere runder for å finne ut at forfatteren har brukt mer eller mindre utdaterte kanji for et veldig vanlig ord, for eksempel.

Hva er unikt med å oversette manga?

Det er ikke bare innholdet i teksten du må forholde deg til, du må også forholde deg til det billedlige. For eksempel er leseretningen i manga på japansk annerledes enn den norske, så det er noe man må ta i betraktning når man oversetter (lange horisontale ord eller setninger på norsk kan ende opp med å ikke passe inn i gitt boble eller rute). Og så er man jo veldig heldig med at man får se så mange fine tegninger mens man oversetter.

Hva synes du er det kuleste med det japanske språket? Har du kanskje en fun fact?

- Jeg tror vi må tilbake til lydordene, gitt! Det har seg nemlig slik at de japanske lydordene ikke bare etterligner lyder, men også handlinger, tilstander og følelser. Det vil si at det finnes ord som etterligner fenomener som ikke gir fra seg lyd, med lyd. Et klassisk eksempel er «kirakira», som er lyden av at noe eller noen glitrer. Det japanske verbet for at noe glitrer er imidlertid «kagayaku». Jeg synes det er utrolig kult, rart og fascinerende at flere har gått sammen og blitt enige om at «shiin» er lyden av stillhet, for eksempel.

Hva er ditt favoritt-lydord?

- Dette er også et vanskelig spørsmål, men jeg synes «boroboro» virker beskrivende. Det er lyden av noe som er slitt, fillete og/eller faller fra hverandre.

Hvor sitter du når du jobber aller best?

- Det må nok være i kroken min på hjemmekontoret. Der kan jeg jobbe akkurat som jeg vil, og jeg har tilgang til alt jeg måtte trenge, inkludert kort vei til kjøleskapet.

Hvorfor valgte du å studere japansk?

- Nintendo, Pokémon, Dragon Ball og Studio Ghibli hadde fargelagt barndommen min. Jeg fant fort ut at alt dette (og mye annet gøy) hadde sine røtter i Japan. Jeg tenkte at mye kreativt kom derfra, og jeg ble nysgjerrig på kulturen bak. Samtidig visste jeg i tenårene at jeg ville studere språk etter videregående, og gjerne et språk som var veldig annerledes fra mitt eget morsmål. Dermed falt valget på japansk. Jeg ble rett og slett påvirket av Japans «soft power».

Er det en manga-serie som har betydd spesielt mye for deg?

- Her blir det vanskelig å velge én, men jeg tror Naruto er den serien som gjorde mest inntrykk over lengre tid. Det ble en serie som var med meg i overgangen fra barn til ungdom, og som gjerne ble en snakkis blant venner – alle hadde hver sin favorittkarakter. Det var action, latter og tårer pakket inn i et fargerikt univers fullt av referanser til japansk kultur; det var vanskelig å ikke la seg rive med.