Møt oversetter Stian Engebakken!

– Fortell om en manga-serie som har betydd noe for deg.

Det er mange å velge mellom, men jeg må nesten trekke frem Frieren. Det er en serie som traff meg fra første kapittel, og som har blitt værende hos meg siden. Jeg liker spesielt hvordan den tar utgangspunkt i klassiske fantasy-troper, litt som i Dungeons & Dragons, men bruker dem til å fortelle en roligere og mer ettertenksom historie. Den handler mye om tid, minner og hva som blir igjen etter at det store eventyret er over, og det er noe jeg virkelig har blitt grepet av. Samtidig er den varm og menneskelig, med en fin balanse mellom humor og alvor, og den får meg til å både le og bli rørt. I tillegg betyr serien ekstra mye for meg fordi det er den første mangaen jeg har oversatt og fått utgitt. Det gjør at Frieren ikke bare er en favoritt, men også en viktig milepæl i livet mitt.

– Hva er det morsomste og mest utfordrende med å oversette fra japansk til norsk?

Det morsomste er å få dialog til å sitte skikkelig på norsk. Når en replikk føles naturlig, og samtidig treffer samme tone som i originalen, er det veldig tilfredsstillende. Noe av det mest utfordrende er alle disse angrepene som får egne navn, som karakterene roper ut i det de utfører dem. På japansk kan det høres helt naturlig og kult ut, men hvis du oversetter det direkte til norsk, kan det fort bli litt stivt eller rart. Da må jeg finne løsninger som både funker språklig og fortsatt høres kule ut, uten at det tipper over i noe komisk. Når det funker, merker du det med en gang!

– Hva synes du er det kuleste/rareste med det japanske språket? (kanskje en funfact?)

Noe av det jeg synes er mest fascinerende er skriftspråket, og hvor stor forskjell det er mellom de ulike delene av det. Hiragana og katakana er egentlig ganske greit å lære, og mange får en god kontroll på dem i løpet av noen få uker. Men så har du kanji, som er et helt annet beist. Det føles mer som noe du kan studere hele livet. Du kan sitte og lese en manga helt fint, og så plutselig dukker det opp et yojijukugo (et uttrykk som består av fire kanji) med tegn du knapt har sett før, eller med en lesning du ikke visste eksisterte.

En liten funfact er at et av de mest komplekse kanji-tegnene du faktisk kan møte i hverdagen er 「 鬱」 , som blant annet brukes i ord for både depresjon og melankoli, og har hele 29 streker. Det føles nesten litt passende, for bare det å se hvor mange streker det er kan være nok til å gjøre en litt nedstemt ...

– Hva er unikt med å oversette manga?

Det må være de japanske onomatopoetikonene, eller lydordene, som det finnes så utrolig mange av. De dekker ikke bare vanlige lyder, men også ting som bevegelser og små nyanser i hvordan noe skjer. Det gjør også at de kan være overraskende krevende å jobbe med. Jeg kan fort bruke mer tid på ett enkelt lydord enn på en hel snakkeboble, fordi det ikke nødvendigvis finnes en naturlig måte å uttrykke det på norsk. For eksempel finnes det ikke én tydelig lyd på norsk som beskriver det å sette seg opp fra liggende stilling, mens japansk gjerne har et eget uttrykk for akkurat den bevegelsen.

– Hva er ditt favoritt-lydord?

Jeg er veldig glad i goro-goro. Det er et lydord som egentlig dekker ganske mye forskjellig, og det er noe av det som gjør det så interessant. Opprinnelig beskriver det en tung, rullende lyd, som torden som rumler eller noe stort som triller bortover. Men det brukes også om helt andre ting, som en mage som rumler, eller det å bare ligge hjemme og slappe av og gjøre absolutt ingenting.

– Hvor jobber du aller best?

Foran PC-en på kontoret mitt hjemme! Der har jeg tilgang til alt av hjelpemidler og verktøy jeg trenger, samt hunden min som får masse kos mellom hvert ferdig oversatte kapittel!